Synspunkter i tre tekster

Teksten ”Lat oss kalla han Tom” er skrevet av Gudrun Kløve Juhl. Den handler om oslobueren Tom som ser ned på de som snakker dialekt. Han synes dialekt var rart og bondsk og kanskje primitivt. Men språket er en del av oss. Språket der det som viser hvem du er, hvor du kommer fra, hvilket samfunnsslag du er av, hvilket miljø du henger i og så videre. Det er en del av identiteten vår mener Gudrun.

Thomas Hylland Eriksen har skrevet teksten ”Norskhet”. Han er opptatt av kulturell identitet og har i denne teksten skrevet hovedsakelig om den norske nasjonale identitet. Og at de fleste norske innbyggerne identifiserer og føler seg norske. I følge den Tyske romantikken og Herder bygger nasjonale identiteter på språklig egenart.

John Olav Egeland er journalist i Dagbladet, og har skrevet teksten ”Elsker dette landet”.
Han starter med å snakke om landet. Det handler om naturen. Men for mange menneske er det merkelige mangfoldet av kultur, identitet og meninger dom følger landsdeler, religion, innvandring, yrker og natur enda viktigere. Egeland påpeker at nasjonalismen er på fremmarsj over store deler av verden, den forvirrer oss og vi blir usikre på våre egne følelser. Forestillingen om det norske har ubehagelige likheter med propagandaplakatene NS, og bærer altså med seg nasjonalismens farligste virus, nemlig utstøtelsen av dem som ikke tilfredsstiller de nasjonale kriteriene.

"Språklige fremtider" av Helene Uri

Da Helene Uri ble bedt om å snakke om språket i fremtiden, hadde hun flere muligheter. Hun kunne være fantasifull og hemningsløs, eller sur og streng og si at det ikke går an å si noe fornuftig om språket i fremtiden, for vi vet jo ingenting sikkert. Uri spår og gjetter, men er streng på den måten at hun holder seg til det sannsynlige.

Helene Uri’s tekst om ”Språklige fremtider” starter tidlig med et dikt skrevet av Øyvind Rimbereid som foregår i 2480. diktet er et såkalt svar på hvordan språket vil være om 475 år, og det ser slik ut:

Robots treng ne draumar.

SOMETIIMS ven aig ne svefndraum kan,
Aig draumen ein simpl, silly draum,
SO er den: Aig imago meg self
Lefa innside ein astroide vid hundre odder humans,
Reisen vekk fra System Sol,
Ne meir moons



Uri kommer med fakta, som at årlig omkommer rundt 50 språk, samtidig som superspråk, særlig engelsk sprer seg. En del har spådd at flere tusen språk vil dø ut i løpet av noen hundre år, men Uri tror ikke Norsk er blant disse språkene. De aller fleste språk er ikke skriftspråk, mens vi har haugevis av norske dagsaviser, blader og tidsskrifter, og det utgis tusenvis av bøker på norsk. Dessuten mener hun at vi nordmenn er språkbevisste og språkinteresserte folk

Det som vil ha språklige konsekvenser er at det viste blant annet 151 spillefilmer på TV i løpet av 7 måneder, og av dem var 138 amerikanske. Uri sier at det er ingen spådom at i det i fremtiden vil komme enda flere i Norge og at kanskje alle kommer til å bli tospråklige, slik at de taler både norsk og engelsk.

I tilegg til at vi vil komme til å få masse nye engelske ord og uttrykk, setter også innvandrede minoriteter spor i språket. hvordan og i hvor stor grad et språk påvirker et annet gjenspeiles igjennom makt- og statusforhold mellom brukerne av de to språkene.

Helene Uri antar at Norsk overlever, men at det vil være mye engelske ord og også vil vi se spor av innvandrerspråk.

Når et språk og språktrekk forandrer seg, reagerer vi fort. Det er lurt å passe på at endring av for eksempel ord ikke mister sin kvalitet.

Uri tar opp det med sj og kj-lyd og sier at mange unge ikke klarer skille mellom disse lydene. Noen gjør om talen sin når de snakker til eldre og bruker bare sj-lyden til jevnaldre. Målinger av tungestillingen har vist at de to lydene nærmer seg hverandre i uttale hos unge. I tilegg til at vi hører mer av tungen ser vi også mer av den også. Det er når en del ungdommer skal si ord med bokstavene l, n, t og d, da stikker de tungen ut mellom tennene i underkjeven eller overkjeven.

Dialekter vil ikke forsvinne. Dialekter som har flere vokaler enn standardspråkets vil antagelig miste disse. Vi vil se en overgang fra lokale dialekter til større regiolekter.

Hvis man ønsker et skriftspråk som følger normen må man kjenne og følge de reglene som ikke lenger finnes i talemålene. Det vil stadig bli hardere å holde fast til slike regler siden talespråket nesten har mistet sitt fullstendige fotfeste. Det er nok også slik at jo mer intenst vi prøver å få noen til å følge grammatiske regler jo mer sannsynlig er det at den distinksjonen regelen uttrykker vil bli borte. Helene Uri har også noe hun kaller ”Heggens lov” som er slik: ”Jo mer rødt blekk og språkspalteoppmerksomhet en språkregel blir gjenstand for, jo større er sannsynligheten for at regelen vil forsvinne”.

Helene Uri ramser opp en rekke av ting som kan skje med språket vårt, blant annet sier hun at med tiden kan ord skifte kjønn og at sterke verb kan bytte bøyingsmønster og blir svake. Hun tror også at det kommer til å skje noe med ordstillingen i avhengige spørresetninger.

Uri tar til slutt opp i sin tekst temaet ord og uttrykk.Her hevder hun at det er umulig å spå hvilke ord og uttrykk som vil komme. Nye ord lever korte, hektisk li og dør unge, sier Uri. Hun avslutter teksten sin med å si at det er de unge språkbrukerne som er fremtidens språk, og at der er de som bestemmer hvordan vi skal snakke i år 2105.

"Fritt ord prisen" går til Nina Karin Monsen

Nina Karin Monsen ble tildelt ” Fritt ord prisen” i 2009 for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt. Hun har skrevet både skjønnlitteratur og en rekke faglitterære bøker. Hun har også skrevet en rekke kronikker og avisartikler siden 1970, hvor hun skrev først om feministiske og senere særlig om moralfilosofiske emner.

Da Monsen fikk ”Fritt ord prisen” var det mange som ikke vær særlig imponerte. Ei av dem var blant annet Kim Friele som sier i dagbladet at hun oppfatter Monsens intense motstand mot felles ekteskapslov sårende, og at hun gråt da hun fikk høre om Fritt Ord-prisen. Friele synes den like gjerne kunne ha blitt gitt til lederen av nynazistorganisasjonen Vigrid.

En annen person som var særlig fornøyd med at Monsen fikk prisen, er Dagfinn Nordbø. Han har blant annet skrevet på bloggen sin ”frispark” at Nina Karin Monsen er så frittalende at de fleste av hennes ytringer er personlige fornærmelser og at årsaken til fornærmelsene er at hun vil tilbake til et samfunn som aldri har eksistert. Norbø mener også at Monsen har gjort det til sin statsfinansierte livsoppgave å fornærme og trakassere homofile og lesbiske, og absolutt alle andre som ikke lever opp til hennes standarder. I likhet med Friele sin sammenligning av Monsens tanker og meninger med nazistene, avslutter også Dagfinn Nordbø dette avsnittet:
”Monsens metode for idyllisering inneholder, som nazistenes, omfattende bruk av projisering, syndebukker og hakkekyllinger: Nazistene brukte jødene, Monsen bruker de lesbiske og homofile. Til lykke med prisen.”

”Fritt ord prisen” gis til en, unntaksvis flere, personer eller organisasjoner som har bidratt til områder der organisasjonen virker, særlig i arbeidet for ytringsfrihet. Etter hva jeg har lest og hørt om Nina Karin Monsen mener jeg at hun fortjente prisen. Dette fordi jeg føler at hun passer inn til de kriteriene som ”fritt ord prisen” har. Hun har også mer enn noe annet utnyttet ytringsfriheten sin til å påvirke andre igjennom skrivingen sin. Jeg er også personlig enig i mye av Monsen’s synspunkt og meninger, derfor blir det naturlig å ”stå på hennes side”.





Det at Nina Karin Monsen sine tekster passer inn i ”det realistiske prosjektet” synes i at hun bygger på frihet og sannhet til å skrive akkurat det som hun mener, hun er realistisk og prøver ikke å skjule synspunktene sine selv om de kanskje er litt drøye og eller motstrider ulike folkegrupper i samfunnet. Når det realistiske prosjektet kom til verden, kom moralske og religiøse fordommer frem. Dette kan også vises i Monsen’s tekster fordi hun veldig ofte tar opp tema som kristendom og religion. Hun drar også stadig frem moralske dilemmaer når hun bringer opp emnet homofili.

Nina Karin Monsen provoserer mange folk med sine sterke og direkte meninger. Må man provosere for å bli hørt? Det kan være en god måte å provosere for å bli hørt. På den måten er det lett å få oppmerksomhet, men det kan også være feil type oppmerksomhet. Hvis man begynner å provosere setter ofte folk seg rett i forsvarsposisjon, og vil derfor kanskje ikke høre hva du egentlig har å si. Men på den annen måte hører folk etter med en gang og vil gjerne høre hvilke argumenter du har for provoseringen.